For en sjelden gangs skyld har vi bystrøm, eller ”strøm uten lyd” som man kan kalle det. Libya skulle visstnok ha donert 4 måneders strøm til Bissau, men det har vi merka veldig lite til, for å si det sånn. Men det er herlig når det plutselig dukker opp. Dessuten har det akkurat regna, hvilket vil si at det blir en kjølig natt, noe som er absolutt fabelaktig. Når noen skrudde ned for regnet, så skrudde de nemlig opp for varmen. Det er en svett fornøyelse.. Heldigvis begynner det å bli kaldere i november, eller deromkring. Gleder meg :)
Jeg var en tur i London i September, det var veldig kjekt. Bodde på kfuk-hjemmet, der Ane (søster) jobber, og var på et interessant kurs. Desverre fikk jeg en skikkelig seriøs halsbetennelse, så en av london-dagene ble sløst bort på å ligge i senga og synes synd på meg selv. Men resten av oppholdet var supert! Etiopisk mat, musicals, indisk mat, norsk snop og quality time med AnePane. Hurra for London!
Da jeg kom tilbake, kom containeren ut av tollen. Vi får en container med alt mulig medisin og materialer til studiene våre ca to ganger i året. Det var et sirkus uten like. Det vil si – det var veldig få elefanter og trapesartister, men det var kasser overalt! (okay – sirkus var nok en dårlig sammenligning) Kasser opp, og kasser i mente. Vi hadde en pakkeliste, der alle kassene helst skulle stå på, og hva de (sånn cirka) inneholdt. Men det var noen overraskelser; blant annet en kasse med ”spare parts for generator” som var full av sokker. Brukte sokker. Illeluktende, brukte, hvite tennissokker. Jeg vet ikke helt hva generatoren skal bruke dem til.. Uansett så var det organisering, bæring, opp-pakking og registrering i flere dager. I varmen. Du svette tid. (okay, unnskyld, men den var bare så opplagt..) Om ikke annet, så fikk jeg i det minste noen gode kommentarer i anledning strabasene: Ki minjer tene forca tjiu! (”den dama er sterk!”) jeje
Jeg er, uvisst av hvilken grunn, blitt bilansvarlig – som handler om å si til ”mekanikerne” vi har på prosjektet når bilene ikke fungerer. Dvs jeg snakker med en som heter Joaquim, han mumler masse veldig fort, så jeg kanskje forstår 25%, og så håper jeg at bilene blir reparert. Jeg har snakka masse med ham i det siste. Ingen av bilene fungerer. Og når de har reparert en, så går en annen i stykker, eller så går den samme i stykker etter altfor altfor kort tid på veien. De hadde lovet meg å reparere den ene bilen så den var ferdig fredag ettermiddag; for da hadde jeg bruk for den. Men når vi kom så langt, så var det bare ”...neida, den er ikke ferdig ennå, må du tro. Kanskje klokka halv sju?” Og så smiler Joaquim, som om det ikke er noe problem at de ikke er ferdige til tida. Og jeg blir sur. ”Jammen Grethe, vi måtte jo reparere Peters bil først..” (Peter er sjefen) Og når jeg påpeker at Peter altså faktisk ikke er her i landet for tida, mens vi andre faktisk er det, så smiler han bare igjen. Så himler jeg med øynene, og sier N ka sta kontente! (jeg er ikke fornøyd!) Og så ler alle av det. Herlig.. Fredag kveld hadde de faktisk reparert bilen, lørdag ettermiddag sluttet bremsene å virke i den, mens jeg kjørte.. ikke særlig gøy, egentlig. Bra at vi ikke kjører fort her i byen..
Og ellers? Den ene dagen tar den andre, og plutselig er det gått en måned. Skjønner ikke hvor tida blir av. Snart er det jul :)
Det vil si: Sitte og kikke på at de gjør det de skal. Og rette på dem hvis de ikke gjør det, men det var ikke et stort problem der jeg var. Uansett førte det til at jeg jobba lørdag formiddag. Det vil si: satt. (Jag vil bara sitta her med benen i kors – som Lisa Ekdahl synger)
Jeg ble tørst, og gikk til nærmeste kiosk for å kjøpe meg en cola. 
