Jeg har etterhvert fått mange henvendelser om at bloggen min holder på å dø.. Nå kommer endelig bloggens revival, det spennende blir jo så å se om det fremdeles er noen som kikker innom en gang i mellom…
Siden den har vært så lenge i dvale, må gjenopplivingen tas litt etter litt.. så her kommer en liten fortelling om faren ved stjernekikking.
Jeg var på tur med 5 andre i helga, til ei kjempelita øy som heter Kere. Det var en helt utrolig flott tur, et lite besøk til paradis, med utrolig god mat!! (Fisk i alle avskygninger, og pannekaker til frokost, mmmm)
Lørdag kveld skulle jeg gå og legge meg, så jeg gikk fra de andre som satt i, tja hva skal jeg kalle det, matbungalowen. Da jeg forlot det opplyste rommet, var det selvsagt veldig mørkt utenfor, så jeg så egentlig veldig lite. Av en eller annen grunn, valgte jeg å kikke opp, og tenkte ”nei, se så fine stjerner, da gitt!”. Og fordi jeg hadde fortsatt å gå mens jeg kikka opp på himmelen, så snubla jeg plutselig over en inngjerda plante, og falt så lang(…) jeg var. Jeg så ikke hva det var jeg falt over, så jeg lå bare der, over planten og pinnene og prøvde å merke hvor skada jeg var. Heldigvis ble jeg enig med meg selv om at jeg ikke var livstruende skadd, men synes det var så pinlig, at jeg plukka meg selv opp og forsvant til rommet mitt, i stedet for å søke medlidenhet hos de andre. Dagen etter fant jeg ut at de faktisk hadde hørt meg falle, men hadde bare ledd det vekk (gode venner, da gitt), hehe. Nå sitter jeg her, og ynker meg jevnlig på grunn av det ene såret/blåe merket jeg har fått (jeg har fått flere, men det er bare ett som plager meg), som faktisk ikke ser hyggelig ut, og gjør vondt hvis jeg puster dypt, eller snur meg, eller egentlig nesten hele tiden..
Så – moralen er: Hvis du absolutt skal kikke på stjernene, stå STILLE!
