Smak og se at det er bedre enn cola!

 Lørdag formiddag jobba jeg. Torsdag fant vi nemlig ut av at det skulle være influensa A vaksine-kampanje i Guinea-Bissau.Alle barn mellom 6 mdr og 5 år skulle få tilbud om vaksine, og derutover alle gravide, diabetikere og helsepersonell. Dette kom litt brått på oss, og problemet er at veldig mye av basis-registreringen dreier seg om vaksiner. Så vi skal helst få registrert hvis de får en vaksine. For eksempel en influensa vaksine. Så det var bare å glemme to-do-lista, og sende assistenter ut til vaksineringsstasjonene. Og ut selv, for å supervisere.

 Det vil si: Sitte og kikke på at de gjør det de skal. Og rette på dem hvis de ikke gjør det, men det var ikke et stort problem der jeg var. Uansett førte det til at jeg jobba lørdag formiddag. Det vil si: satt. (Jag vil bara sitta her med benen i kors – som Lisa Ekdahl synger)

Noen gruet seg til å få sprøyte

                                                   Andre skjønte ikke hva som foregikk.

Jeg ble tørst, og gikk til nærmeste kiosk for å kjøpe meg en cola.

Har dere kalde brus? – Nei, ikke kalde.

Men dere har brus? – Ja.

Da vil jeg gjerne ha 2 cola. (en til meg, en til assistenten) – Vi har ikke cola, vi har bare denne brusen her. (viser en brus jeg aldri har sett).

Okay, hva koster den? – 500 cfa (ca 6 kr).

Hæ, det er jo dyrere enn cola? – det er fordi den er BEDRE enn cola. Bare smak, så skal du se!

Spennende... bedre enn cola, da gitt!

Hva tror dere den smakte..?

JULEBRUS!!

Lykken er en julebrus i varmen.



Strøm uten lyd

For en sjelden gangs skyld har vi bystrøm, eller ”strøm uten lyd” som man kan kalle det. Libya skulle visstnok ha donert 4 måneders strøm til Bissau, men det har vi merka veldig lite til, for å si det sånn. Men det er herlig når det plutselig dukker opp. Dessuten har det akkurat regna, hvilket vil si at det blir en kjølig natt, noe som er absolutt fabelaktig. Når noen skrudde ned for regnet, så skrudde de nemlig opp for varmen. Det er en svett fornøyelse.. Heldigvis begynner det å bli kaldere i november, eller deromkring. Gleder meg :)

Jeg var en tur i London i September, det var veldig kjekt. Bodde på kfuk-hjemmet, der Ane (søster) jobber, og var på et interessant kurs. Desverre fikk jeg en skikkelig seriøs halsbetennelse, så en av london-dagene ble sløst bort på å ligge i senga og synes synd på meg selv. Men resten av oppholdet var supert! Etiopisk mat, musicals, indisk mat, norsk snop og quality time med AnePane. Hurra for London!

Da jeg kom tilbake, kom containeren ut av tollen. Vi får en container med alt mulig medisin og materialer til studiene våre ca to ganger i året. Det var et sirkus uten like. Det vil si – det var veldig få elefanter og trapesartister, men det var kasser overalt! (okay – sirkus var nok en dårlig sammenligning) Kasser opp, og kasser i mente. Vi hadde en pakkeliste, der alle kassene helst skulle stå på, og hva de (sånn cirka) inneholdt. Men det var noen overraskelser; blant annet en kasse med ”spare parts for generator” som var full av sokker. Brukte sokker. Illeluktende, brukte, hvite tennissokker. Jeg vet ikke helt hva generatoren skal bruke dem til.. Uansett så var det organisering, bæring, opp-pakking og registrering i flere dager. I varmen. Du svette tid. (okay, unnskyld, men den var bare så opplagt..) Om ikke annet, så fikk jeg i det minste noen gode kommentarer i anledning strabasene: Ki minjer tene forca tjiu! (”den dama er sterk!”) jeje

Jeg er, uvisst av hvilken grunn, blitt bilansvarlig – som handler om å si til ”mekanikerne” vi har på prosjektet når bilene ikke fungerer. Dvs jeg snakker med en som heter Joaquim, han mumler masse veldig fort, så jeg kanskje forstår 25%, og så håper jeg at bilene blir reparert. Jeg har snakka masse med ham i det siste. Ingen av bilene fungerer. Og når de har reparert en, så går en annen i stykker, eller så går den samme i stykker etter altfor altfor kort tid på veien. De hadde lovet meg å reparere den ene bilen så den var ferdig fredag ettermiddag; for da hadde jeg bruk for den. Men når vi kom så langt, så var det bare ”...neida, den er ikke ferdig ennå, må du tro. Kanskje klokka halv sju?” Og så smiler Joaquim, som om det ikke er noe problem at de ikke er ferdige til tida. Og jeg blir sur. ”Jammen Grethe, vi måtte jo reparere Peters bil først..” (Peter er sjefen) Og når jeg påpeker at Peter altså faktisk ikke er her i landet for tida, mens vi andre faktisk er det, så smiler han bare igjen. Så himler jeg med øynene, og sier N ka sta kontente! (jeg er ikke fornøyd!) Og så ler alle av det. Herlig.. Fredag kveld hadde de faktisk reparert bilen, lørdag ettermiddag sluttet bremsene å virke i den, mens jeg kjørte.. ikke særlig gøy, egentlig. Bra at vi ikke kjører fort her i byen..

Og ellers? Den ene dagen tar den andre, og plutselig er det gått en måned. Skjønner ikke hvor tida blir av. Snart er det jul  :)

Om vaktene våre

Vi har 4 vakter, som passer på oss når vi (og de) sover, åpner garasjen når vi har tutet noen ganger, og slår på generatoren på de riktige tidene (hvis de ikke sover eller har glemt hva klokka er).
Noen ganger er jeg forundret over at det ikke kryr av tyver hos oss.. men en sovende vakt er vel bedre enn ingen vakt. (og skulle de våkne, så har de jo macheten!)

Den ene (Seco), kaller vi den døve. Han er ikke døv, men han hører akkurat det han selv vil, og ikke en smule mer.

Så har vi den blinde (Tibna), som ikke er helt blind, men helt klart er svaksynt. Det er utrolig morsomt å se ham klappe hunden (over hele ryggen) for å finne ut i hvilken side hodet er.. Sist uke så jeg ham også småhoppe over noen vannpytter, som han helt klart ikke så helt hvor var. Jeg lo. (jeg satt i bilen, så han hørte det ikke) Han vil liksom ikke innrømme at han ikke ser så godt, og for et par dager siden skulle en av de andre rygge ut av garasjen (vi har en bil med veldig dårlig sikt i, så man er avhengig av hjelp), og han stod glad og sa ”ja, bare kom, bare kom”, og så traff bilen veggen..

Så har vi Amadou, han er skjeløyd. For de av dere som husker tilbake til den gamle bloggen (som ikke finnes mer), så var det han som skulle drepe en stor rotte med matcheten, og traff hånda til vakten som holdt rotta i stedet. Amadou er den som har lånt penger av alle. Men bortsett fra det, er han den som med liv og sjel går inn for å hjelpe oss med hva det nå skal være, enten det er å få noen til å få tak i nye batterier til brannalarmen, eller jage en rotte ut av huset.

Den siste, er Suncar. Han er den som normalt sitter og snakker på verandaen. Ikke vår veranda selvfølgelig, men et av nabohusenes. Igår oppdaget Ane at det stod en fryser i generatorskuret. En fryser som ikke var vår, som det ble solgt frossent vann fra. Det var en av Suncars venners. Den skulle bare stå der mens den ventet på å bli reparert (... –men den virker jo!), og så kunne man jo bruke den til å tjene noen ekstra CFA på når den først var der. Den hadde stått der i en uke, men ble nå resolutt koblet fra.. (en fryser trekker ganske mye på generatoren!)



De er litt rare, vaktene våre; men de er koselige også..

To maur på hånda er bedre enn en på sjokoladen.

(Sitat Ane (ikke søster)) Sjelden har jeg hørt sannere ord.. men hvis det skulle lure seg en maur opp på sjokoladebiten, er det jo bare å børste den vekk. Sjokolade blir ikke kastet på grunn av en eller to små maur her hos meg, nei  :)

Jeg forstår på facebook-statuser at danmark/norge snart er ferdige med ferie; for meg er det faktisk herlig, for så slipper jeg for å sitte og være misunnelig. Hurra for at dere begynner på jobb igjen!

Her jobbes det, det vil si: jeg venter mye for tida. Har mange ting som jeg gjerne skulle vært ferdig med, men som ligger hos en annen person, eller en annen instans, og så veeenter jeg bare. Venting er kjedelig. Og umotiverende. Da er det godt å få plass på et kurs i London 13-17 september! Det er nemlig veldig motiverende! Gleder meg til kurs, og ikke minst til å treffe Ane (søster), og shoppe, og spise god mat (er det forresten etiopisk restaurant i London, Ane?) og nyte sivilisasjonen en liten stund. Hurra!

Ellers har slutten av denne uka vært preget av den tragiske drukningsulykka på sørlandet. Mine tanker går til de pårørende, og til dere som var gode venner med guttene. Forferdelig triste greier.

God made grass, man made booze, who do you trust?

Jeg kom meg endelig i kirka i dag, har utsatt det lenge ganske enkelt fordi jeg fryktet at jeg skulle opp på podiet, presentere meg, og komme med en hilsen. Latterlig, men sånn er det. (det skal allikevel nevnes at jeg har vært lovlig unnskyldt endel søndager, med sykdom, jobb osv.)

For de av dere som ikke leste bloggen fra 2007 om min første kirke-tur, så endte den med at jeg satt forvirra i kirkebenken, mens hele menigheten LO av meg, og det hadde jeg ikke lyst skulle skje en gang til, hehe.
Men – idag slapp jeg faktisk med å reise meg og presentere meg der jeg stod. Tenk så mye bekymring for ingenting! (tragisk – men jeg er visst ikke den eneste i familien Lemvik med talent for bekymring.)
Jeg har aldri satt pris på det å skulle presentere meg, men jeg synes egentlig det er en veldig god skikk med at alle gjester får sagt hvem de er, og blir ønsket velkommen. Etter at vi hadde presentert oss (det var jo ikke bare jeg som var ny/gjest), så skulle vi bli stående, mens de sang ”Velkommen til vår kirke, at dere er her er en glede for oss, osv”. Egentlig veldig flott.

Men – til overskriften. To rekker foran meg, satt det en mann med en t-skjorte med den teksten ”God made grass, man made booze, who do you trust?” –over et bilde av noe som ligna mistenkelig på en cannabis-plante. Hmmm... tviler sterkt på at han forstod hva som stod på den.. Skulle så gjerne hatt et bilde av det, men hadde ikke kamera med i kirka, og det hadde nok heller ikke vært god folkeskikk å plutselig hive fram et kamera og ta bilde av en rygg?

Noe stort i livet mitt, er at jeg har fått en komfyr! Til nå har jeg bare hatt noen plater, men nå har jeg også en stekeovn, og det er jo fantastisk! Feira det i går med å bake brød, hadde fått tak i noe volkorenbrood-mel i en nederlandsk butikk, og det var SUPERT å få brød som ikke var hvit hvete-baguett.. Har nå store planer om å bake boller, brownies, lage lasagne, pizza og andre gode ting. En komfyr – det er jo selve lykken! (selv om jeg synes den ligner en vaskemaskin når ”lokket” er nede..)

Dagene går og går, den ene uka tar den andre, og det er ikke alltid så lett å si hva man egentlig har utretta .. men om ikke annet, så er jeg nå endelig blitt innskrevet som ph.d.-student (fra 01.08), og det var jo på tide.. Jeg bruker masse tid på å kikke andre over skulderen og se om de gjør jobben sin riktig, og si til dem når de gjør feil. Ikke alltid gøy, men veldig viktig.

Jeg har mista paraplyen min. Sukk. Glemte den i en taxi igår. Og den som var så fin og regnbueaktig.. satser på å finne meg en ny. Det er morsommere med regn når man går under en regnbue. Og apropos regn, eller fukt om dere vil, så er det altså veeeldig fuktig her nede, og det har blant annet resultert i at jakken min, som har hengt på en knagg siden jeg kom i slutten av juni, nå ser sånn ut:

Nei, jeg har ikke skitna til ermet, det er fullt av – mugg!

Og ellers har jeg bestilt billetten hjem til jul – hurra! Kommer til Oslo den 18.12, og reiser tilbake 07.01. Gleder meg allerede :)

Se min kjole...

Da jeg var på Madagaskar etter videregående, fikk jeg sydd meg en lilla kjole. Den ble ferdig til 19-års bursdagsselskapet mitt, og den var veldig fin.. Jeg brukte den mye på Madagaskar, og så glemte jeg den litt da jeg kom hjem til Norge. Jeg hadde den med meg til Bissau i 2007, og brukte den mye det året jeg var her nede, og så tenkte jeg at dens dager hos meg var talte..så jeg gav den til Ane (ikke søster Ane.) da jeg reiste. Og glemte alt om den.
For to dager siden, kom Grith til meg med noen klær hun hadde vokst ut av (hun er gravid). 2 skjørt .. og .. min lilla kjole! (Ane hadde gitt den videre til Grith da hun reiste hjem..) Hehe :) Like fin som før, og passet gjorde den også, hurra! Jeg vet dere ikke ser så mye av den på bildet (fra 2007), men se hvor glad jeg var da jeg hadde den på..

På lørdag var jeg ute og handla, hadde akkurat plukka opp handlekorg, og beveget meg nedover rekka med juice, bønner, tomatpure og annet godt, da en av de ansatte kom løpende etter meg: ”Amiga, amiga”. Jeg trodde de ville at jeg skulle henge fra meg sekken min (det skal man egentlig gjøre, men jeg synes det bare er stress, og de kan få lov å kikke i den ved kassen i stedet for..), men han ville bare gjøre meg oppmerksom på at jeg var blitt skitten bakpå den ene leggen. ”hvordan har du blitt så skitten..” Han hadde med seg en klut, satte seg resolutt ned, og vasket av gjørmeflekken, man kan jo ikke gå rundt i byen med en skitten legg! Det må man visst kalle god service..

Og ellers har vi 4 dagers uke denne uka, vi har hatt fri idag. 3 august 1959 drepte portugiserne nemlig en haug guineanere nede ved havna (jeg har ikke helt fått med meg hele historien..). Jeg og to andre reiste ned til havna, det skulle være en seremoni der nede. Vi kom for sent til talene.. (dvs, vi tror det var taler før vi kom), men fikk med oss at de la kranser på et monument reist for de falne. Plastikkblomstkranser. Og så gikk de ut og kastet noen greiner og blomster utenfor kaien. Vi fulgte bare etter, og så ikke så veldig mye egentlig; mine 165 centimeter gjør det litt vanskelig å se over hodene til andre.. Resten av dagen har bare blitt brukt til avslapning – ah! Bare tre dager til helg :)

Litt (mest) om dyr jeg har møtt

Foran leiligheten min, er det en liten gård. Der står det en lettere vaklevoren benk som jeg ikke har prøvd å sitte på ennå, og et par planter som jeg tror Ane (som bodde i leiligheten da jeg var her sist) har kjøpt. Jeg har egentlig tenkt å benytte meg av at jeg har denne lille private kroken, men foreløbig blir den bare brukt av dyr. Om natta. Fortrinnsvis katter. Og de BRÅKER! Spesielt når de slåss, om natta. Da blir jeg sur.. Ekle er de også, kattene. Men nå har jeg nesten aldri vært en dyrevenn, så jeg er nok ikke helt objektiv...

Det bor en liten firfisle like ved døra mi. Jeg ser den noen ganger når jeg går eller kommer. Den er søt, og hjertelig velkommen til å fortsette å bo der (er det ikke noe med at firfisler spiser mygg også – i så tilfelle er den dobbelt hjertelig velkommen!).

Veldig mange har griser her nede. De er veldigsøte når de er veldigsmå (da ligner de jo faktisk marsipangriser (hvis de er hvite)), og utroligekle når de er store, feite og hårete! Jeg så en av de små søte grisene bli overkjørt sist uke. Bilen kjørte rett over bakfoten dens, og den lille grisen løp videre, med den ene foten hengende slapt ned bak seg, og HYLTE (som en gris..). Stakkars lille grisen. Hvordan var reglen om grisene igjen? Den første lille grisen fikk lov å gå på isen, den andre lille grisen fikk lese i avisen, den tredje lille grisen fikk... lua til polisen(?) Nei, jeg husker visst ikke resten.

Ingen mus i mitt hus, derimot:
noen kakerlakker,
endel maur,
enkelte (små) edderkopper.

Og så har jeg hatt en liten parasitt i magen. Men den er borte nå :)

Regn, regn, kom igjen..

Da jeg var liten og vi bodde i Fyllingsdalen, fikk jeg en paraply (helt nødvendig så nær Bergen..). Den hadde alle regnbuens farger, og en veldig søt ”rynkekant”..jeg synes den var helt fantastisk! Jeg har faktisk bilde fra min første skoledag på Lyshovden skole, der jeg har denne paraplyen. Og smiler. Nok ikke kun på grunn av paraplyen, det var jo gøy å begynne på skolen..
Noen (jeg kan ikke huske hvem) sa til meg at hvis jeg snurret den rundt fort nok, så ville det se ut som bare én farge; dette syntes jeg var helt utrolig (den hadde jo så mange farger), og jeg prøvde faktisk veldig iherdig på å snurre den veldig fort rundt. Det fungerte ikke. (skuff!)

Da – og senere har jeg trodd ganske fast på at man kan fly med en paraply – selv om Marikken falt ned fra taket på den måten – fordi man kan jo føle at vinden tar tak i én, og n-e-s-t-e-n løfter en hvis man hopper opp – mot vinden altså. Hvertfall kunne jeg føle det da jeg var endel yngre (og mye mye lettere...).

Jeg har fått en ny paraply (dvs, jeg har betalt for den..), den er KJEMPESTOR, og med alle regnbuens farger! (desverre uten rynkekant) Jeg synes den er veldig flott!
Det er jo tross alt regntid, og når regnet kommer, er det godt å ha en paraply. Det vil si, hvertfall hvis det begrenser seg til å regne nedover. Det hjelper ikke så veldig med paraplyen når det regner sidelengs. (jajaja, jeg vet at det ikke egentlig regner sidelengs, men vinden får det til å bli sånn)
Vi ble overrasket av regnet på vei hjem (i bil) fra jobb en dag. Det blåste kjempefort opp, og så høljet det bare ned og sidelengs. Det var nesten skummelt å kjøre.. Da vi kom hjem i garasjen, var det bare å ta skoene av før man gikk ut av bilen, for det stod 10 cm vann på garasjegulvet.. Det er kanskje 30 meter fra garasjen til døra mi, og jeg var drivende søkkvåt da jeg nådde døra.. Paraplyen har jeg fått tak i etterpå, men jeg tror faktisk ikke den hadde hjulpet meg. Men ingen sure miner – det er bare fantastisk når det regner, for så blir temperaturen mer levelig.

Jeg tror dere håper på sol hver dag, men her nede lengter vi etter mer regn..

Back to Bissau..

Hele turen sørover startet med at jeg mistet ipoden min på banegården i Århus. Jeg hadde den da jeg kjøpte billett; jeg hadde den ikke da jeg satte meg på toget. Hrmf!

Jeg reiste til København dagen før jeg skulle til Bissau, og hadde en veldig koselig kveld sammen med gode Bissau-venner og grill. Tanken med å dele turen opp i to (først til Køben, så til Bissau), var at så ville jeg nok generelt bli mindre stressa. Tja ---

Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri lærer, men jeg har en stygg tendens til å ha en altfor tung håndbagasje når jeg skal ut å fly. Denne gangen ble det ikke bedre av at jeg kun fikk ha 20 kg bagasje og 6 (!) kg håndbagasje – jeg mener; hvem i all verden kan holde seg innenfor sånne grenser, når man altså skal pakke for 2 år??? Så bagasjen veide selvfølgelig 23, og håndbagasjen 16..sic! Heldigvis møtte jeg en reddende engel på SSI, som innvilget i å ta 5 kilo bøker (faglitteratur, mind you!) med for meg, så selve bagasjen veide kun 20kg, og håndbagasjen var helt nede på ... 14kg. Det som egentlig fascinerer meg med at jeg alltid har for mye bagasje, er at det faktisk stresser meg veldig mye! Jeg bekymrer meg og bekymrer meg og bekymrer meg, og lager masse scenarier i hodet med alt som kan gå galt, og hva jeg kan si for å prøve å redde meg, og hvordan det helt sikkert går galt allikevel. Det hadde jo vært enklere hvis jeg bare fulgte restriksjonene... (men tenk på alt jeg ikke hadde fått med meg, da!) Man kan nok si at stressnivået mitt var langt oppe i det røde feltet når de som var foran meg i innsjekkinga måtte veie håndbagasjen sin... men under over under – jeg slapp igjennom med alle 14 kg, HURRA! Etter det gikk turen nærmest som en lek..

Lise spanderte kaffe og kake på Starbucks på Kastrup, det var veldig koselig! :)
I Lisboa fikk jeg en ny Guineansk venn, som jobber i Parlamentet.
På flyturen fra Lisboa til Bissau satt jeg ved siden av en 10-årig gutt som hadde fryktelig spisse albuer, og desverre aldri var klar over hvor han hadde dem hen, eller så hadde han bare ikke skjønt at hans plass sluttet ved håndlenet mellom oss.
Bagasjen kom fram, og hurra for det også!

Bissau er VARMT. Og fuktig. Og velkjent. Og koselig. Bissau Sabi!
Det eneste jeg synes er litegrann teit, er alle som kommer og sier: Grethe! Du har lagt på deg!
(jeg har faktisk IKKE det, tenk. Hehehe )