Om vaktene våre

Vi har 4 vakter, som passer på oss når vi (og de) sover, åpner garasjen når vi har tutet noen ganger, og slår på generatoren på de riktige tidene (hvis de ikke sover eller har glemt hva klokka er).
Noen ganger er jeg forundret over at det ikke kryr av tyver hos oss.. men en sovende vakt er vel bedre enn ingen vakt. (og skulle de våkne, så har de jo macheten!)

Den ene (Seco), kaller vi den døve. Han er ikke døv, men han hører akkurat det han selv vil, og ikke en smule mer.

Så har vi den blinde (Tibna), som ikke er helt blind, men helt klart er svaksynt. Det er utrolig morsomt å se ham klappe hunden (over hele ryggen) for å finne ut i hvilken side hodet er.. Sist uke så jeg ham også småhoppe over noen vannpytter, som han helt klart ikke så helt hvor var. Jeg lo. (jeg satt i bilen, så han hørte det ikke) Han vil liksom ikke innrømme at han ikke ser så godt, og for et par dager siden skulle en av de andre rygge ut av garasjen (vi har en bil med veldig dårlig sikt i, så man er avhengig av hjelp), og han stod glad og sa ”ja, bare kom, bare kom”, og så traff bilen veggen..

Så har vi Amadou, han er skjeløyd. For de av dere som husker tilbake til den gamle bloggen (som ikke finnes mer), så var det han som skulle drepe en stor rotte med matcheten, og traff hånda til vakten som holdt rotta i stedet. Amadou er den som har lånt penger av alle. Men bortsett fra det, er han den som med liv og sjel går inn for å hjelpe oss med hva det nå skal være, enten det er å få noen til å få tak i nye batterier til brannalarmen, eller jage en rotte ut av huset.

Den siste, er Suncar. Han er den som normalt sitter og snakker på verandaen. Ikke vår veranda selvfølgelig, men et av nabohusenes. Igår oppdaget Ane at det stod en fryser i generatorskuret. En fryser som ikke var vår, som det ble solgt frossent vann fra. Det var en av Suncars venners. Den skulle bare stå der mens den ventet på å bli reparert (... –men den virker jo!), og så kunne man jo bruke den til å tjene noen ekstra CFA på når den først var der. Den hadde stått der i en uke, men ble nå resolutt koblet fra.. (en fryser trekker ganske mye på generatoren!)



De er litt rare, vaktene våre; men de er koselige også..

To maur på hånda er bedre enn en på sjokoladen.

(Sitat Ane (ikke søster)) Sjelden har jeg hørt sannere ord.. men hvis det skulle lure seg en maur opp på sjokoladebiten, er det jo bare å børste den vekk. Sjokolade blir ikke kastet på grunn av en eller to små maur her hos meg, nei  :)

Jeg forstår på facebook-statuser at danmark/norge snart er ferdige med ferie; for meg er det faktisk herlig, for så slipper jeg for å sitte og være misunnelig. Hurra for at dere begynner på jobb igjen!

Her jobbes det, det vil si: jeg venter mye for tida. Har mange ting som jeg gjerne skulle vært ferdig med, men som ligger hos en annen person, eller en annen instans, og så veeenter jeg bare. Venting er kjedelig. Og umotiverende. Da er det godt å få plass på et kurs i London 13-17 september! Det er nemlig veldig motiverende! Gleder meg til kurs, og ikke minst til å treffe Ane (søster), og shoppe, og spise god mat (er det forresten etiopisk restaurant i London, Ane?) og nyte sivilisasjonen en liten stund. Hurra!

Ellers har slutten av denne uka vært preget av den tragiske drukningsulykka på sørlandet. Mine tanker går til de pårørende, og til dere som var gode venner med guttene. Forferdelig triste greier.

God made grass, man made booze, who do you trust?

Jeg kom meg endelig i kirka i dag, har utsatt det lenge ganske enkelt fordi jeg fryktet at jeg skulle opp på podiet, presentere meg, og komme med en hilsen. Latterlig, men sånn er det. (det skal allikevel nevnes at jeg har vært lovlig unnskyldt endel søndager, med sykdom, jobb osv.)

For de av dere som ikke leste bloggen fra 2007 om min første kirke-tur, så endte den med at jeg satt forvirra i kirkebenken, mens hele menigheten LO av meg, og det hadde jeg ikke lyst skulle skje en gang til, hehe.
Men – idag slapp jeg faktisk med å reise meg og presentere meg der jeg stod. Tenk så mye bekymring for ingenting! (tragisk – men jeg er visst ikke den eneste i familien Lemvik med talent for bekymring.)
Jeg har aldri satt pris på det å skulle presentere meg, men jeg synes egentlig det er en veldig god skikk med at alle gjester får sagt hvem de er, og blir ønsket velkommen. Etter at vi hadde presentert oss (det var jo ikke bare jeg som var ny/gjest), så skulle vi bli stående, mens de sang ”Velkommen til vår kirke, at dere er her er en glede for oss, osv”. Egentlig veldig flott.

Men – til overskriften. To rekker foran meg, satt det en mann med en t-skjorte med den teksten ”God made grass, man made booze, who do you trust?” –over et bilde av noe som ligna mistenkelig på en cannabis-plante. Hmmm... tviler sterkt på at han forstod hva som stod på den.. Skulle så gjerne hatt et bilde av det, men hadde ikke kamera med i kirka, og det hadde nok heller ikke vært god folkeskikk å plutselig hive fram et kamera og ta bilde av en rygg?

Noe stort i livet mitt, er at jeg har fått en komfyr! Til nå har jeg bare hatt noen plater, men nå har jeg også en stekeovn, og det er jo fantastisk! Feira det i går med å bake brød, hadde fått tak i noe volkorenbrood-mel i en nederlandsk butikk, og det var SUPERT å få brød som ikke var hvit hvete-baguett.. Har nå store planer om å bake boller, brownies, lage lasagne, pizza og andre gode ting. En komfyr – det er jo selve lykken! (selv om jeg synes den ligner en vaskemaskin når ”lokket” er nede..)

Dagene går og går, den ene uka tar den andre, og det er ikke alltid så lett å si hva man egentlig har utretta .. men om ikke annet, så er jeg nå endelig blitt innskrevet som ph.d.-student (fra 01.08), og det var jo på tide.. Jeg bruker masse tid på å kikke andre over skulderen og se om de gjør jobben sin riktig, og si til dem når de gjør feil. Ikke alltid gøy, men veldig viktig.

Jeg har mista paraplyen min. Sukk. Glemte den i en taxi igår. Og den som var så fin og regnbueaktig.. satser på å finne meg en ny. Det er morsommere med regn når man går under en regnbue. Og apropos regn, eller fukt om dere vil, så er det altså veeeldig fuktig her nede, og det har blant annet resultert i at jakken min, som har hengt på en knagg siden jeg kom i slutten av juni, nå ser sånn ut:

Nei, jeg har ikke skitna til ermet, det er fullt av – mugg!

Og ellers har jeg bestilt billetten hjem til jul – hurra! Kommer til Oslo den 18.12, og reiser tilbake 07.01. Gleder meg allerede :)

Se min kjole...

Da jeg var på Madagaskar etter videregående, fikk jeg sydd meg en lilla kjole. Den ble ferdig til 19-års bursdagsselskapet mitt, og den var veldig fin.. Jeg brukte den mye på Madagaskar, og så glemte jeg den litt da jeg kom hjem til Norge. Jeg hadde den med meg til Bissau i 2007, og brukte den mye det året jeg var her nede, og så tenkte jeg at dens dager hos meg var talte..så jeg gav den til Ane (ikke søster Ane.) da jeg reiste. Og glemte alt om den.
For to dager siden, kom Grith til meg med noen klær hun hadde vokst ut av (hun er gravid). 2 skjørt .. og .. min lilla kjole! (Ane hadde gitt den videre til Grith da hun reiste hjem..) Hehe :) Like fin som før, og passet gjorde den også, hurra! Jeg vet dere ikke ser så mye av den på bildet (fra 2007), men se hvor glad jeg var da jeg hadde den på..

På lørdag var jeg ute og handla, hadde akkurat plukka opp handlekorg, og beveget meg nedover rekka med juice, bønner, tomatpure og annet godt, da en av de ansatte kom løpende etter meg: ”Amiga, amiga”. Jeg trodde de ville at jeg skulle henge fra meg sekken min (det skal man egentlig gjøre, men jeg synes det bare er stress, og de kan få lov å kikke i den ved kassen i stedet for..), men han ville bare gjøre meg oppmerksom på at jeg var blitt skitten bakpå den ene leggen. ”hvordan har du blitt så skitten..” Han hadde med seg en klut, satte seg resolutt ned, og vasket av gjørmeflekken, man kan jo ikke gå rundt i byen med en skitten legg! Det må man visst kalle god service..

Og ellers har vi 4 dagers uke denne uka, vi har hatt fri idag. 3 august 1959 drepte portugiserne nemlig en haug guineanere nede ved havna (jeg har ikke helt fått med meg hele historien..). Jeg og to andre reiste ned til havna, det skulle være en seremoni der nede. Vi kom for sent til talene.. (dvs, vi tror det var taler før vi kom), men fikk med oss at de la kranser på et monument reist for de falne. Plastikkblomstkranser. Og så gikk de ut og kastet noen greiner og blomster utenfor kaien. Vi fulgte bare etter, og så ikke så veldig mye egentlig; mine 165 centimeter gjør det litt vanskelig å se over hodene til andre.. Resten av dagen har bare blitt brukt til avslapning – ah! Bare tre dager til helg :)