Toca Tchur i Bula

Når noen dør, holdes det begravelse. Så – et år eller mer senere (det kommer an på hvor lenge det tar å samle penger), holder man en fest – en toca tchur. Det skal være stort, det skal være trommer, panu-er (veva tøystykker), masse drikkevarer (brus, øl, vin, cashewvin, palmevin, cana(sukkerrørssprit)), og det skal selvfølgelig være kyr, geiter, griser og kyllinger som skal slaktes til masse deilig mat. Det er som regel det å spare opp til ei ku som er det begrensende elementet i når tocatchuren skal avvikles.. Det er kun de nærmeste familiemedlemmene til den avdøde som får ta med ei ku, er du lenger ute i leksa, får det holde med ei geit, en gris eller ei høne. 

En av legene jeg jobber med, Tina, skulle holde toca tchur for sin far (og også for sin tante, fant vi ut da vi kom. To fluer i en smekk, og alt det der.) sist i mai, og hele TB-teamet var invitert. Det skulle være i Bula(uttales: Boulla), som er en knapp times kjøretur fra Bissau. Vi lasta bilen full, det var meg og Thorny (islandsk jente som deler kontor med meg), Alfissene, Adulai og Martinho (3 av assistentene, 2 andre kom senere, på moped). Jeg og Thorny er ikke eksperter i guineanske tradisjoner, så vi starta med å spørre om vi egentlig burde ha med oss noe til festen. Det burde vi. Så vi stoppa på veien for å kjøpe en kasse brus og en kasse øl (sikker vinner). Jeg parkerte i veikanten ved ei lita containersjappe, ca 5 meter bak en annen bil. Bilen begynte å rygge. Sjåføren så ikke bakover. Hornet vårt virka ikke, fordi jeg hadde tatt nøkkelen ut av tenningen (latterlig, forresten!). Thorny holdt seg for hodet og skreik. Jeg ropte. De hørte oss ikke, før bilene møttes. Godt de ikke hadde bedre fart, spør du meg. Kufangeren tok hele støyten, og sjåføren lovde høyt og hellig at fra nå av ville han ALLTID se bakover når han skulle rygge. (jeg fikk for øvrig assosiasjoner til når mor og far kjøpte ny (brukt) bil i Sveits, sto i kø i oppoverbakke på vei hjem, og paret i bilen foran absolutt skulle kysse, og slapp bremsen…)

Uansett – ingen stor skade skjedd, og vi kom oss til Bula. Der var festen allerede i gang. En toca tchur varer i flere dager, og vi kom bare forbi den ettermiddagen de skulle slakte dyrene. Det var trommelommelom, med både djember, andre trommer (se bilde), grytelokk, skjeer osv. Og damene dansa. Jeg og Thorny var selvfølgelig med, det var et herlig leven. De som holder toca tchuren får panu-er fra gjestene; og Tina ble mildt sagt overlessa. Til slutt ligna hun en stor tøyhaug, med et lite hode og små armer stikkende ut. Så skulle dyrene vises frem før de skulle slaktes. Det ligna nærmest et 17.mai tog.

Masse folk dansa framover. Bare med djember i stedet for korps, og dyr i toget.. Fest og glede. Jeg og Thorny ble enige om at vi ikke hadde noe stort behov for å se slaktingen på nært hold. Jeg tror nok det kan beskrives som: dyr + machete = masse blod. Familien til de døde hadde hvite kjoler under diverse pano-er, og da Tina kom tilbake fra slaktingen, hadde hun masse røde flekker på kjolen. Thorny utbrøt: Ånei, se; Tina har sølt rødvin på den fine kjolen… hahaha 

(Mor, du kan vel hjelpe med vaskeinstruksen for blod. Hvordan var det: Lat kaldt vatn renna gjennom flekken?)

Det var god mat, god stemning, godt selskap, og alle var enige om at det hadde vært en god tur..