Herlige regnestykker

-når mannen i brus(okay –drikkevarer)containerbutikken gir meg åtte brus, og jeg spør hvor mye det koster (og gir ham samtidig 4000 CFA).
”De koster 400 CFA hver, så det blir 2600 CFA” , sier han, og gir meg 1400 CFA igjen.
”Eh.. nei..” sier jeg, ”hvis de koster 400 CFA hver, så blir det 3200 CFA i alt”.
Han sjekker (kalkulator på mobilen, vet dere). ”Ja – det stemmer visst.”
Han henter 400 CFA mer, jeg tar 800 CFA og snur meg for å gå.
”Men vent – du skal jo ha disse 1000 også!”
”Eh… nei… jeg gav deg 4000, det kostet 3200, så det stemmer at jeg bare skal ha 800 igjen.” ”Haha, åja. Takk skal du ha, da!”

Mannen som satt utenfor og ”jumbai-et” (herlig kiriol-ord som betyr å sitte og snakke sammen) holdt på å le seg i hjel. "Mannen kan ikke telle", sa jeg.
De lo begge to. "Hørte du - hun sa du ikke kan telle, hahahaha!"



-når en av legene jeg jobber med teller pulsen til en av pasientene. Han skal telle i 30 sek og gange med 2. Han teller. Øynene på sekundviseren, fingrene på arteria radialis. Han retter seg opp, fjern i blikket, fokuserer deretter og sier: puls på 89.

ER det mulig…

(det skal sies at jeg etter dette brukte en stund på å forklare ham at når han talte hele tall, og ganget med 2, så var det altså ikke mulig å få et oddetall. Og for fremtiden har han fått beskjed om å huske at når han teller puls, så må det endelige tallet altså IKKE slutte med 1,3,5,7 eller 9..)

En liten bit hverdag

Hvis man ikke har fått i seg frokost før arbeidsdagen begynner, kan man få kjøpt sandwich hos Fatinha, som står rett utenfor porten vår. Hun har et lite bord, med et spann (!) majones, et brett kokte egg, en boks med fiskesnask (vi vet ikke helt hva som er i fiskesnasket, men det er grønt, og smaker godt) og en kasse med brød og løk. En fiskesnasksandwich koster 4-5 kroner og består av et halvt brød (baguette lignende) med majones (mye), fiskesnask, løk, egg og pepper.




Hverdagens usunneste vane, er kjøpt i den lokale containersjappa. Tidligere kjøpte vi kanskje 4 stk når vi var nede for å kjøpe vann eller saldo til telefonen, men så en dag kom kjæresten til Thorny med en gave til henne: en hel kasse med tyggis (40 stk.)! Jeg hjalp Thorny med å gjøre kål på dem, og da det ikke var flere igjen, kjøpte jeg en ny kasse til oss. Det koster bare 12-13 kr for en kasse, og vi tygger og tygger. De mister smaken etter ca 10 min, men de gir et herlig sukkersjokk…

Varmen kryper innover oss, og fuktigheten stiger. Det har foreløpig bare regnet ordentlig 2-3 ganger (og regntiden begynner jo alltid 15.mai(…)), og det må vel sies å være lite regn på 1 mnd. Heldigvis er vi velsignet med mye by-strøm for tiden, det er fantastisk når vi noen netter har strøm hele natta, og kan bli avkjølt av vifta, i stedet for å våkne svett og ekkel om morgenen. På kontoret har vi også vifte; knappene er litt i stykker, men med et stykke papir i klem, fungerer alt så meget bedre.. ;)

Toca Tchur i Bula

Når noen dør, holdes det begravelse. Så – et år eller mer senere (det kommer an på hvor lenge det tar å samle penger), holder man en fest – en toca tchur. Det skal være stort, det skal være trommer, panu-er (veva tøystykker), masse drikkevarer (brus, øl, vin, cashewvin, palmevin, cana(sukkerrørssprit)), og det skal selvfølgelig være kyr, geiter, griser og kyllinger som skal slaktes til masse deilig mat. Det er som regel det å spare opp til ei ku som er det begrensende elementet i når tocatchuren skal avvikles.. Det er kun de nærmeste familiemedlemmene til den avdøde som får ta med ei ku, er du lenger ute i leksa, får det holde med ei geit, en gris eller ei høne. 

En av legene jeg jobber med, Tina, skulle holde toca tchur for sin far (og også for sin tante, fant vi ut da vi kom. To fluer i en smekk, og alt det der.) sist i mai, og hele TB-teamet var invitert. Det skulle være i Bula(uttales: Boulla), som er en knapp times kjøretur fra Bissau. Vi lasta bilen full, det var meg og Thorny (islandsk jente som deler kontor med meg), Alfissene, Adulai og Martinho (3 av assistentene, 2 andre kom senere, på moped). Jeg og Thorny er ikke eksperter i guineanske tradisjoner, så vi starta med å spørre om vi egentlig burde ha med oss noe til festen. Det burde vi. Så vi stoppa på veien for å kjøpe en kasse brus og en kasse øl (sikker vinner). Jeg parkerte i veikanten ved ei lita containersjappe, ca 5 meter bak en annen bil. Bilen begynte å rygge. Sjåføren så ikke bakover. Hornet vårt virka ikke, fordi jeg hadde tatt nøkkelen ut av tenningen (latterlig, forresten!). Thorny holdt seg for hodet og skreik. Jeg ropte. De hørte oss ikke, før bilene møttes. Godt de ikke hadde bedre fart, spør du meg. Kufangeren tok hele støyten, og sjåføren lovde høyt og hellig at fra nå av ville han ALLTID se bakover når han skulle rygge. (jeg fikk for øvrig assosiasjoner til når mor og far kjøpte ny (brukt) bil i Sveits, sto i kø i oppoverbakke på vei hjem, og paret i bilen foran absolutt skulle kysse, og slapp bremsen…)

Uansett – ingen stor skade skjedd, og vi kom oss til Bula. Der var festen allerede i gang. En toca tchur varer i flere dager, og vi kom bare forbi den ettermiddagen de skulle slakte dyrene. Det var trommelommelom, med både djember, andre trommer (se bilde), grytelokk, skjeer osv. Og damene dansa. Jeg og Thorny var selvfølgelig med, det var et herlig leven. De som holder toca tchuren får panu-er fra gjestene; og Tina ble mildt sagt overlessa. Til slutt ligna hun en stor tøyhaug, med et lite hode og små armer stikkende ut. Så skulle dyrene vises frem før de skulle slaktes. Det ligna nærmest et 17.mai tog.

Masse folk dansa framover. Bare med djember i stedet for korps, og dyr i toget.. Fest og glede. Jeg og Thorny ble enige om at vi ikke hadde noe stort behov for å se slaktingen på nært hold. Jeg tror nok det kan beskrives som: dyr + machete = masse blod. Familien til de døde hadde hvite kjoler under diverse pano-er, og da Tina kom tilbake fra slaktingen, hadde hun masse røde flekker på kjolen. Thorny utbrøt: Ånei, se; Tina har sølt rødvin på den fine kjolen… hahaha 

(Mor, du kan vel hjelpe med vaskeinstruksen for blod. Hvordan var det: Lat kaldt vatn renna gjennom flekken?)

Det var god mat, god stemning, godt selskap, og alle var enige om at det hadde vært en god tur..

Bloggen lever igjen! Og litt om faren ved stjernekikking

Jeg har etterhvert fått mange henvendelser om at bloggen min holder på å dø.. Nå kommer endelig bloggens revival, det spennende blir jo så å se om det fremdeles er noen som kikker innom en gang i mellom…


Siden den har vært så lenge i dvale, må gjenopplivingen tas litt etter litt.. så her kommer en liten fortelling om faren ved stjernekikking.

Jeg var på tur med 5 andre i helga, til ei kjempelita øy som heter Kere. Det var en helt utrolig flott tur, et lite besøk til paradis, med utrolig god mat!! (Fisk i alle avskygninger, og pannekaker til frokost, mmmm)

Lørdag kveld skulle jeg gå og legge meg, så jeg gikk fra de andre som satt i, tja hva skal jeg kalle det, matbungalowen. Da jeg forlot det opplyste rommet, var det selvsagt veldig mørkt utenfor, så jeg så egentlig veldig lite. Av en eller annen grunn, valgte jeg å kikke opp, og tenkte ”nei, se så fine stjerner, da gitt!”. Og fordi jeg hadde fortsatt å gå mens jeg kikka opp på himmelen, så snubla jeg plutselig over en inngjerda plante, og falt så lang(…) jeg var. Jeg så ikke hva det var jeg falt over, så jeg lå bare der, over planten og pinnene og prøvde å merke hvor skada jeg var. Heldigvis ble jeg enig med meg selv om at jeg ikke var livstruende skadd, men synes det var så pinlig, at jeg plukka meg selv opp og forsvant til rommet mitt, i stedet for å søke medlidenhet hos de andre. Dagen etter fant jeg ut at de faktisk hadde hørt meg falle, men hadde bare ledd det vekk (gode venner, da gitt), hehe. Nå sitter jeg her, og ynker meg jevnlig på grunn av det ene såret/blåe merket jeg har fått (jeg har fått flere, men det er bare ett som plager meg), som faktisk ikke ser hyggelig ut, og gjør vondt hvis jeg puster dypt, eller snur meg, eller egentlig nesten hele tiden..



Så – moralen er: Hvis du absolutt skal kikke på stjernene, stå STILLE!

Smak og se at det er bedre enn cola!

 Lørdag formiddag jobba jeg. Torsdag fant vi nemlig ut av at det skulle være influensa A vaksine-kampanje i Guinea-Bissau.Alle barn mellom 6 mdr og 5 år skulle få tilbud om vaksine, og derutover alle gravide, diabetikere og helsepersonell. Dette kom litt brått på oss, og problemet er at veldig mye av basis-registreringen dreier seg om vaksiner. Så vi skal helst få registrert hvis de får en vaksine. For eksempel en influensa vaksine. Så det var bare å glemme to-do-lista, og sende assistenter ut til vaksineringsstasjonene. Og ut selv, for å supervisere.

 Det vil si: Sitte og kikke på at de gjør det de skal. Og rette på dem hvis de ikke gjør det, men det var ikke et stort problem der jeg var. Uansett førte det til at jeg jobba lørdag formiddag. Det vil si: satt. (Jag vil bara sitta her med benen i kors – som Lisa Ekdahl synger)

Noen gruet seg til å få sprøyte

                                                   Andre skjønte ikke hva som foregikk.

Jeg ble tørst, og gikk til nærmeste kiosk for å kjøpe meg en cola.

Har dere kalde brus? – Nei, ikke kalde.

Men dere har brus? – Ja.

Da vil jeg gjerne ha 2 cola. (en til meg, en til assistenten) – Vi har ikke cola, vi har bare denne brusen her. (viser en brus jeg aldri har sett).

Okay, hva koster den? – 500 cfa (ca 6 kr).

Hæ, det er jo dyrere enn cola? – det er fordi den er BEDRE enn cola. Bare smak, så skal du se!

Spennende... bedre enn cola, da gitt!

Hva tror dere den smakte..?

JULEBRUS!!

Lykken er en julebrus i varmen.



Strøm uten lyd

For en sjelden gangs skyld har vi bystrøm, eller ”strøm uten lyd” som man kan kalle det. Libya skulle visstnok ha donert 4 måneders strøm til Bissau, men det har vi merka veldig lite til, for å si det sånn. Men det er herlig når det plutselig dukker opp. Dessuten har det akkurat regna, hvilket vil si at det blir en kjølig natt, noe som er absolutt fabelaktig. Når noen skrudde ned for regnet, så skrudde de nemlig opp for varmen. Det er en svett fornøyelse.. Heldigvis begynner det å bli kaldere i november, eller deromkring. Gleder meg :)

Jeg var en tur i London i September, det var veldig kjekt. Bodde på kfuk-hjemmet, der Ane (søster) jobber, og var på et interessant kurs. Desverre fikk jeg en skikkelig seriøs halsbetennelse, så en av london-dagene ble sløst bort på å ligge i senga og synes synd på meg selv. Men resten av oppholdet var supert! Etiopisk mat, musicals, indisk mat, norsk snop og quality time med AnePane. Hurra for London!

Da jeg kom tilbake, kom containeren ut av tollen. Vi får en container med alt mulig medisin og materialer til studiene våre ca to ganger i året. Det var et sirkus uten like. Det vil si – det var veldig få elefanter og trapesartister, men det var kasser overalt! (okay – sirkus var nok en dårlig sammenligning) Kasser opp, og kasser i mente. Vi hadde en pakkeliste, der alle kassene helst skulle stå på, og hva de (sånn cirka) inneholdt. Men det var noen overraskelser; blant annet en kasse med ”spare parts for generator” som var full av sokker. Brukte sokker. Illeluktende, brukte, hvite tennissokker. Jeg vet ikke helt hva generatoren skal bruke dem til.. Uansett så var det organisering, bæring, opp-pakking og registrering i flere dager. I varmen. Du svette tid. (okay, unnskyld, men den var bare så opplagt..) Om ikke annet, så fikk jeg i det minste noen gode kommentarer i anledning strabasene: Ki minjer tene forca tjiu! (”den dama er sterk!”) jeje

Jeg er, uvisst av hvilken grunn, blitt bilansvarlig – som handler om å si til ”mekanikerne” vi har på prosjektet når bilene ikke fungerer. Dvs jeg snakker med en som heter Joaquim, han mumler masse veldig fort, så jeg kanskje forstår 25%, og så håper jeg at bilene blir reparert. Jeg har snakka masse med ham i det siste. Ingen av bilene fungerer. Og når de har reparert en, så går en annen i stykker, eller så går den samme i stykker etter altfor altfor kort tid på veien. De hadde lovet meg å reparere den ene bilen så den var ferdig fredag ettermiddag; for da hadde jeg bruk for den. Men når vi kom så langt, så var det bare ”...neida, den er ikke ferdig ennå, må du tro. Kanskje klokka halv sju?” Og så smiler Joaquim, som om det ikke er noe problem at de ikke er ferdige til tida. Og jeg blir sur. ”Jammen Grethe, vi måtte jo reparere Peters bil først..” (Peter er sjefen) Og når jeg påpeker at Peter altså faktisk ikke er her i landet for tida, mens vi andre faktisk er det, så smiler han bare igjen. Så himler jeg med øynene, og sier N ka sta kontente! (jeg er ikke fornøyd!) Og så ler alle av det. Herlig.. Fredag kveld hadde de faktisk reparert bilen, lørdag ettermiddag sluttet bremsene å virke i den, mens jeg kjørte.. ikke særlig gøy, egentlig. Bra at vi ikke kjører fort her i byen..

Og ellers? Den ene dagen tar den andre, og plutselig er det gått en måned. Skjønner ikke hvor tida blir av. Snart er det jul  :)

Om vaktene våre

Vi har 4 vakter, som passer på oss når vi (og de) sover, åpner garasjen når vi har tutet noen ganger, og slår på generatoren på de riktige tidene (hvis de ikke sover eller har glemt hva klokka er).
Noen ganger er jeg forundret over at det ikke kryr av tyver hos oss.. men en sovende vakt er vel bedre enn ingen vakt. (og skulle de våkne, så har de jo macheten!)

Den ene (Seco), kaller vi den døve. Han er ikke døv, men han hører akkurat det han selv vil, og ikke en smule mer.

Så har vi den blinde (Tibna), som ikke er helt blind, men helt klart er svaksynt. Det er utrolig morsomt å se ham klappe hunden (over hele ryggen) for å finne ut i hvilken side hodet er.. Sist uke så jeg ham også småhoppe over noen vannpytter, som han helt klart ikke så helt hvor var. Jeg lo. (jeg satt i bilen, så han hørte det ikke) Han vil liksom ikke innrømme at han ikke ser så godt, og for et par dager siden skulle en av de andre rygge ut av garasjen (vi har en bil med veldig dårlig sikt i, så man er avhengig av hjelp), og han stod glad og sa ”ja, bare kom, bare kom”, og så traff bilen veggen..

Så har vi Amadou, han er skjeløyd. For de av dere som husker tilbake til den gamle bloggen (som ikke finnes mer), så var det han som skulle drepe en stor rotte med matcheten, og traff hånda til vakten som holdt rotta i stedet. Amadou er den som har lånt penger av alle. Men bortsett fra det, er han den som med liv og sjel går inn for å hjelpe oss med hva det nå skal være, enten det er å få noen til å få tak i nye batterier til brannalarmen, eller jage en rotte ut av huset.

Den siste, er Suncar. Han er den som normalt sitter og snakker på verandaen. Ikke vår veranda selvfølgelig, men et av nabohusenes. Igår oppdaget Ane at det stod en fryser i generatorskuret. En fryser som ikke var vår, som det ble solgt frossent vann fra. Det var en av Suncars venners. Den skulle bare stå der mens den ventet på å bli reparert (... –men den virker jo!), og så kunne man jo bruke den til å tjene noen ekstra CFA på når den først var der. Den hadde stått der i en uke, men ble nå resolutt koblet fra.. (en fryser trekker ganske mye på generatoren!)



De er litt rare, vaktene våre; men de er koselige også..